Søsteren forsvarer Jens Brun-Pedersen mot hets

– Jens er Jens, og han må få lov til å tro det han vil.

Gunhilde og Jens Brun-Pedersen deler ikke samme livssyn. Det er 14 år mellom søsknene. Oppveksten i en kristen familie som var sterkt engasjert i pinsemenigheten Filadelfia i Drammen har preget dem begge.

Søskenparet er med i vår artikkelserie «Søsken» der vi undersøker hva søsken kan bety for hverandre, blant annet i spørsmål om tro.

Mens broren vraket troen, har søsteren beholdt den og er i dag en av lederne i Filadelfiakirken, menigheten hun vokste opp i.

Lytt til podcast øverst i saken.

Han kan være ganske provoserende, altså

– Gunhilde Brun-Pedersen om broren Jens

En sorg

– Hvordan har det utfordret deg, Gunhilde, at din bror tok avstand fra troen?

– På den ene siden har jeg hatt mye glede av det fordi jeg har fått oppleve noe utenfor kirkens fire vegger. Jens har tatt meg med på Club 7, på teater, i NRK, i platestudio, og i Radio Oslo da han arbeidet der. På den andre siden er det en sorg, og det gjør meg trist. Men jeg tror på Gud, og jeg tror han vet hvordan han skal nå inn til hjertet til Jens. Derfor overlater jeg det til ham.

Artikkelen fortsetter under bildet

De har valgt ulike veier i livet, søsknene Brun-Pedersen. Alle foto: Erlend Berge

– Hva tenker du om det, Jens?

– Pent sagt. Klokt sagt. Og i like måte. Som humanist har jeg, og skal ha den dypeste respekt for individers rett til å velge en religion, skifte religion eller ikke ha en religion. Ergo har jeg respekt for mine søsken som har valgt noe annet enn meg.

– Har det ikke provosert deg at lillesøster har valgt en tro som har vært så stor del av familien?

– Overhodet ikke. En oppvekst i pinsebevegelsen sitter dypt. Det sitter i og det skal noe til for å bryte. Det er ofte avhengig av omgivelser, kultur og miljøer man vanker i. Det er jo en lang prosess for de fleste. På tross av kriser og perioder med tvil har de fleste av mine søsken beholdt troen i hovedsak, slik jeg har forstått det, sier Jens Brun-Pedersen.

LES OGSÅ: – Hyggelig at biskopen beklager netthets

Diskusjoner

Jens Brun-Pedersen er blant dem som holder livssynsdebatten i Norge levende med friske utspill og tydelige meninger. Det er jobben hans som pressesjef i Human-Etisk forbund.

– Han kan være ganske provoserende, altså, sier lillesøster Gunhilde.

Hun var ei lita jente da Jens startet sitt opprør, 18 år gammel. Hun husker godt hvordan det var å vokse opp i en familie med mye diskusjoner og stor uenighet.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Tre generasjoner Brun-Pedersen. Fra venstre storesøster Aida, Jens på fanget til mor Ketty og mormor Gunhild Kornmo. Bildet er fra pinsevennenes sommerstevne på Hedmarktoppen i 1955. Foto: Privat

Den eldste i søskenflokken er i dag lærer, og Jens' storesøster. I et lignende søsken-intervju med Dagens Næringsliv har hun fortalt hvor provosert hun har blitt av brorens motstand mot KRL-faget og skolegudstjenester opp gjennom årene. Han innrømmer at han bidro til høylytte diskusjoner i familien, men vil ikke ha ansvaret alene.

– Jeg var nok umoden noen år og startet ofte diskusjoner i familieselskaper. Det ble det slutt på noen år før vår mor døde. Ikke minst var vi redde for å såre henne som den siste tiden hadde større og større problem med å følge med på diskusjonene. Frisk meningsutveksling kan være stimulerende og morsomt, men av og til ble det ikke så hyggelig på slutten av diskusjonene. Kanskje noen kunne føle seg litt støtt og såra, sier Jens Brun-Pedersen

Gunhilde bekrefter det:

– Ektefellene og barna våre ble dessuten lei av at vi søsknene holdt på hele tiden: «Kan dere ikke bli ferdige? Dette har dere snakket om før», sa de. Når vi er sjelden sammen, kan vi heller vise at vi setter pris på hverandre og se barnebarna i stedet for å fortelle hverandre hva vi mener så sterkt.

Hun smiler når hun sier det. Broren humrer.

LES OGSÅ: Humanetikernes lurespørsmål

Svart-hvitt

– Hva kan bli sårt i diskusjonen om livssyn mellom dere som søsken?

Gunhilde: – Det såre knytter seg til at mine søsken er oppvokst i en bevegelse og en familie med mye svart-hvitt-tenkning: Å ikke få spille fotball på søndager, gå med skjørt og hatt, ikke få gå på kino, ikke få gå med sminke. I avisene har vi i det siste lest om mennesker som har vært i for trange, kristne miljøer. Det har mine søsken opplevd mer enn jeg har gjort.

Hun opplevde en større frihet enn sine større brødre og søstre. Det mener hun skyldtes at moren var klok, men også litt sliten av å oppdra unger da minstejenta kom. Ulempen ved å være attpåklatt ni år etter nest siste i barneflokken var å få fem par foreldre der søsknene og deres kjærester utgjorde fire av dem.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Hele familien samlet. Minstejenta Gunhilde på to år står foran. Fra venstre mor Ketty, Jens, Hanne, Terje, Aida og far Trygve. Bildet er fra 1970.

– Vi har behandla henne pent under oppveksten. Derfor er hun en harmonisk, flott person, sier storebror ertende.

– Dette har jeg hørt i alle år! Far døde tidlig, og Jens var raskt på pletten for å fortelle meg hva jeg kunne gjøre og ikke, sier Gunhilde før konklusjonen kommer:

– Den oppveksten og oppdragelsen jeg fikk var veldig ålreit.

Mamma var en bokstavtro kristen. Det innebar for henne at jeg kom til å gå til helvete.

– Jens Brun-Pedersen

Mer ydmyk

Jens Brun-Pedersen har lest boka til Tor-Edvin og Håkon Dahl Vi som ikke kommer til himmelen. Brødrene ble intervjuet i første artikkel av denne serien. Han har også lest boka om Anders Torp, pastorsønnen som i en ny bok hevder at han ble utsatt for demonutdrivelser.

Bøkene har fått Jens Brun-Pedersen til å lure på om han har vært for overfladisk fordi han har sagt at oppveksten hans ikke var så verst.

– Jeg har sagt at vi hadde det hyggelig, og det var mye varme i menigheten jeg vokste opp i. Nå har jeg blitt ydmyk i møte med dette, fordi vi hører så mange hårreisende og rystende beretninger som kommer nå, mange år etterpå. Vi hører blant annet hvordan frykten for helvete virket på små barn. Mye av dette prellet nok av meg, mens andre i familien har opplevd det tøffere.

LES OGSÅ: Tror de gjør en god gjerning når de forteller Jens Brun-Pedersen at helvete venter

Morens smerte

Mor Ketty Brun-Pedersen døde før jul i fjor. På slutten av 1990-tallet var hun stolt over sønnen som var programleder i TV-konkurransen «Jeopardy!». Så kom han og fortalte at han skulle arbeide i Human-Etisk Forbund. Dette var til stor sorg for henne, sier sønnen:

Artikkelen fortsetter under bildet:

Moren var under sterkt press fra sin strenge predikantfar, Sverre Kornmo, forteller Jens og Gunhilde.

– Hun var en bostavtro kristen. Det innebar for henne at jeg kom til å gå til helvete, i konkret forstand. Da har heldigvis kristne som Gunhilde en litt mer moderne forståelse og kan gjøre det mindre dramatisk. Hun og andre av søsknene prøvde å forklare at jobben min har med menneskerettigheter å gjøre og «dette er ikke så grusomt som mange tror». Med Gunhildes hjelp dempet dette smerten for vår mor.

– Hvordan opplevde du den situasjonen, Gunhilde?

– Mamma la mye mer vekt på mennesket enn prinsippet. Det å holde familien sammen, vise godhet og varme for Jens, var mye viktigere enn meningene hans. Det er noe flott å lære av det. Jeg er glad for å ha søsken som har gått foran og har stått for noe annet. Det har gjort at jeg ikke er redd for at vi er forskjellige.

LES OGSÅ: Forstår ikke hvorfor noen blir fornærmet av bønn

Angrep sårer

Jens takker også søsteren sin for å ha forsvart ham utenfor familien. Høsten 2014 ytret human-etikernes pressesjef seg i Dagbladet der han anbefalte NRK å likebehandle livssyn og slutte med forkynnende programmer som andakter og gudstjenester.

Kommentarfeltene på avisa Dagens facebooksider gikk varme. Noen kalte ham Goebbels (Hitlers propagandaminister, red.anm.), påsto at han var «brun» med henvisning til etternavnet hans og hevdet at han skulle brenne i helvete.

Da sa Gunhilde Brun-Pedersen fra, blant annet i et intervju med NRK Buskerud. Storebror har mistanke om at det var derfor Per Arne Dahl i sin innsettelsespreken som ny biskop i Tunsberg beklaget at kristne hadde hetset human-etikernes pressesjef.

Gunhilde: – Jeg ble såret på Jens sine vegne og fordi de mente at etternavnet gjorde ham til nazist. Du kan være uenig med Jens så mye du orker, men å være stygg mot Jens fordi han mener noe annet, det provoserer meg. Særlig når det kommer fra kristne mennesker. Jens er et menneske, han er broren min, han er sønn av mora mi. Jeg kjenner hjertet mitt banker. Ingen får lov til å si slike ting, verken om min bror eller andre. Det er overgrep.

Gunhilde Brun-Pedersen snakker bestemt og blir blank i øynene. Hun vet at broren får mange brev, flere anonyme, skrevet for hånd. I tillegg kommenteres han i sosiale medier:

– Som kristne vet vi hvor vi skal sende våre bønner. Det er til Gud. Ikke ut i all verden som dritt. Derfor blir jeg veldig såret og veldig skuffet, sier hun.

LES OGSÅ: Brødre tar oppgjør med helvetesforkynnelsen

Den nidkjære

– Du forsvarer broren din, men er du noen ganger litt lei av at han stadig stikker hodet fram og har profilerte meninger?

– Jeg sier noen ganger at «Jens, du er den som har blitt predikanten i familien». Du har blitt litt nidkjær, sier hun henvendt direkte til ham.

– Men han skal ha for at han er engasjert. Det ligger litt til familien, så han får være unnskyldt også, sier hun og smiler.

Jens kan si«du ber for meg? Så hyggelig!».

– Gunhilde Brun-Pedersen

Jens minner vennlig om at han har en stilling der han skal representere noen meninger:

– Fremdeles sier folk at Human-Etisk er mot noe, ikke for noe. De glemmer at vi er imot for eksempel skolegudstjenester fordi vi er for en inkluderende skole. Vi er alltid for noe når vi protesterer mot noe. Noe av kritikken får vi ta på egne skuldre, men andre ganger hører ikke folk hva vi sier fordi de har en forutinntatt holdning til «disse human-etikerne».

– Det var en liten preken, det der?

– Ja, det var det. Jeg har jo hørt før at jeg kan bli noe ivrig i diskusjoner, og jeg har sikkert noen kolleger som mener det samme. Man trenger slike tilbakemeldinger, ellers lærer man ikke noe, sier han.

Presset mor

De forteller at moren var under sterkt press fra sin strenge predikantfar, Sverre Kornmo, kanskje også fra sine to predikantbrødre, Morgan og Konrad Kornmo. Det preget hennes liv og oppdragelsen av fem barn, mener Jens. Han og søsteren benekter at de fire (troende) søsknene ble behandlet annerledes enn Jens, som forlot menigheten.

Jens: – Jeg har to barn, og de er ikke født i tradisjonelt ekteskap. Man skulle tro at hun hadde fordommer og innsigelser mot min måte å leve på og hvordan disse barna vokste opp. Men hun behandlet alle barnebarna likt. Der var hun rettferdig.

Gunhilde: – Hun sa alltid at Jens var en god gutt: «Vi må være snille med Jens».

Jens: – Etter at far døde ble jeg som eldste sønn hennes kavaler.

Gunhilde: – De gamle damene i familien og vennene til mamma elsket Jens. Han er jo smart, er gentleman, smiler og er hyggelig. Han kan si «du ber for meg? Så hyggelig!».

– Ber du for Jens?

Gunhilde: – Ja, det gjør jeg.

Jens: – For meg er det uttrykk for omsorg, selv om jeg ikke har samme tro på bønn.

Gunhilde: – Der er Jens raus. Det er mange motstandere av kristendom som blir provosert av det. Jeg tror du har sett, Jens, verdien av bønn som en form for omtanke. Jeg ber for mine søsken og de andre i familien. Jeg ber om at det skal gå bra med Jens, for hans barn og for hans liv.

Hør podcast med søskenparet her: